Regjeringens program er dødsstøtet for den norske velferdsmodellen

Regjeringens program er dødsstøtet for den norske velferdsmodellen

Publisert den 26. jan 2015, kl. 08:00 av

Tore Nyseter
Tidl leder av FOU-avd. i KS

De som karakteriserer velferden som «snillisme» representerer selv det vi kan kalle for «slemmisme», og den er i ferd med å spre seg.

En verdiundersøkelse for arbeidstakerorganisasjonen Unio viste nylig at ni av ti vil verne om dagens velferdsordninger, og at to av tre er villige til å betale mer i skatt for å sikre gode offentlige velferdstjenester. Slike undersøkelser har også vært gjennomført tidligere, og har vist de samme tendensene. Men å verne om dagens velferdsgoder og å sikre gode offentlige tjenester er ikke gitt med den nåværende regjering, som har programfestet å endre den norske velferdsmodellen i tråd med Fremskrittspartiets program.

I regjeringserklæringen blir det å yte velferdstjenester likestilt med næringslivets produksjon av forbruksvarer. Dersom dette gjennomføres i praksis betyr det dødsstøtet for den norske velferdsmodellen. Og grunnen er at det ytterligere vil føre til en utvikling som vi allerede ser, og som betyr at velferdssamfunnets verdigrunnlag som solidaritet, fellesskap, likhet og frihet, rettferdighet og verdighet erstattes med markedsprinsipper som prisfastsetting av ytelser, effektivitet, lønnsomhet, kombinert med nye ledelses- og organisasjonsformer fra næringslivet - New Public Management (NPM). Konsekvensene av en slik utvikling er store enheter, sentralisering, redusert demokratisk innflytelse og styring, todelt velferdssystem, byråkratisering og svekket faglig utøvelse overfor brukerne i førstelinjen.


Mange er bekymret for trygdebølgen, innvandrerbølgen og trygdebølgen, og om vår velferd er bærekraftig. Men den utvikling vi nå ser er vel så bekymringsfull, fordi den er i ferd med å endre selve verdigrunnlaget for det etablerte velferdssamfunnet. Velferdssamfunnet, med fellesskapets ansvar og omsorg for utsatte grupper, er i ferd med å gå over til et konkurransesamfunn med vekt på individualisme og materielle goder. Utsatte grupper blir ansvarliggjort for sin skjebne, selv om den er påført av andre.


Faresignalene er mange. Når konkurranseutsetting og privatisering blir et mål faller den norske velferdsmodellen sammen. En rekke omfattende studier viser at konkurranseutsetting av offentlige velferdstjenester verken blir billigere eller bedre. Dessuten svekkes politisk styring og kontroll. Gode velferdstjenester forutsetter samarbeid. Konkurranseutsetting hindrer samarbeid og samhandling, og forutsetter dessuten overkapasitet på personell og utstyr. Det er også slik at konkurranseutsetting og privatisering per definisjon er urettferdig, som igjen vil føre til at vi får et todelt velferdssystem. I kjølevannet av dette ser vi også groteske utslag av at individuell omsorg, som barnevern, blir lagt ut på anbud. Dette er en alvorlig krenking av individets integritet og profesjoners yrkesetikk, samt vår samfunnsmoral.


Vi ser at når velferd ikles næringslivets språkdrakt blir menneskelige behov omgjort til økonomiske størrelser. Vi skal produsere velferdstjenester, ventelister blir til ordrereserver, en skoleelev er «et stykk», behandlingsinstitusjoner blir til produksjonsbedrifter, avdelinger er blitt resultatenheter, osv. Når menneskelige behov omgjøres til økonomiske størrelser mister vi mennesket av syne. Det er en alvorlig trussel mot vårt velferdssystem. Slik vi omtaler et menneske, slik blir det også behandlet. Det er ordene som styrer våre handlinger.


Den største trusselen ser vi allerede når velferd styres etter New Public Managements markedsprinsipper. Da vokser byråkratiet og bruk av faglig kunnskap, politisk styring og sunn fornuft reduseres. Rapporterings- og kontrollrutinene - som er en konsekvens av NPM og mål- og resultatstyring (MRS) - er i ferd med å ødelegge pedagogikkens innhold i skolen, Nav-systemet og sykehusenes arbeid med pasientene. Nå skal også tre-åringene i barnehagene utsettes for registrering og måling, som om velferd er meter- og kilovare og mennesket er en enhetlig størrelse. Dette er en farlig utvikling for velferdens faglige innhold. Det er derfor viktig å ta fagene tilbake.


Vi ser en gryende holdningsendring til utsatte grupper som stigmatiseres. Fremtredende politikere antyder at sosialhjelpklienter og uføretrygdede er mennesker med dårlig arbeidsmoral, som er late og heller vil leve på det offentlige. De som karakteriserer velferden som «snillisme» (sy puter under armene) representerer selv det vi kan kalle for «slemmisme», og den er i ferd med å spre seg. Når utsatte grupper stigmatiseres får fordommer fritt spillerom. Vår velferdshistorie har mange slike eksempler.


Generalstreiken på onsdag illustrerer noen av utfordringene velferden står overfor. En samlet fagbevegelse protesterer mot regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven, som blant annet vil åpne for utvidet bruk av midlertidige stillinger. Dette er ikke bare et problem for ansatte i midlertidige stillinger, som mister en rekke muligheter som faste ansatte har. Det er også et problem, spesielt innen pleie- og omsorgssektoren, fordi det vil føre til at brukere av disse tjenestene vil oppleve stadig skifte av personell. Innen eldreomsorgen er dette et stort problem allerede i dag, og er i strid med den trygghet som verdighetsgarantien forutsetter. En av bærebjelkene i vår velferdsmodell er trepartsamarbeidet med sentrale lønnsoppgjør, landsdekkende organisasjoner og tariffavtaler. Å rokke ved dette vil bidra til å svekke velferden.


Faresignalene kommer på rekke og rad. Som når valgfrihet blir et skalkeskjul for egeninteresser, når folkevalgte svikter sin ombudsrolle, når varslere blir syndebukker, når det oppstår fryktkultur blant ansatte på grunn av kontrollsystemer og når sosiale forskjeller øker. Dersom vi skal ta vare på det verdigrunnlaget som har skapt vår velferdsmodell må disse faresignalene bekjempes. Det er regjeringens, Stortingets og kommunesektorens store velferdsutfordring.

-----------------------------------------------------

Kommentar:

DERFOR er det viktig at denne utviklingen stoppes foer det er for sent.

Eneste utvei synes naa og vaere:



Administrator
THE OTIUM POST