«Mennesker, ikke milliarder» for «Folk flest»

«Mennesker, ikke milliarder» ble en betegnelse på Høyres nye strategi etter valgnederlaget i 2005. Dette fungerte godt i opposisjon, men har fått store problemer i møtet med maktens korridorer.

Nils August Andresen, redaktør i Minerva.
«Mennesker, ikke milliarder» var en suksessoppskrift i opposisjon. Velgernes reaksjoner på årets budsjett gjør det nødvendig å spørre om strategien har kommet til veis ende.
Tirsdag 7. oktober hadde Høyre og Fremskrittspartiet 40,9 prosent på snittmålingene. Det var en nedgang på bare 2,2 prosent fra det gode valgresultatet i løpet av det første året i regjeringskontorene, der partiene hadde slitt med alt fra reservasjonsretten til Dalai Lama.
Onsdag 8. oktober ble statsbudsjettet lagt frem.

 

Lavest siden 2009

Nils August Andresen.
Foto: Erlend Aas, NTB scanpix


Halvannen måned senere landet partiene på 34,9 prosent på snittmålingene. Vi må tilbake til september 2005 for å finne like dårlige målinger for de to partiene samlet. Med InFacts måling for VG i går ble situasjonen enda svartere: Nedgangen fortsetter. 19,5 prosent er den dårligste InFact har målt for Høyre siden oktober 2009, og 32,4 for de to regjeringspartiene er det dårligste for de to partiene siden 90-tallet. Dette fallet kom etter et budsjett med utgiftsvekst på de fleste områder, og beskjedne kutt.

Det var valgnederlaget i 2005 som ble bakgrunnen for at Høyre foretok en nyorientering av både politikk og retorikk, med mindre fokus på kutt både i utgifter og i skatter. Analysen var at nederlaget skyldtes at Høyre ble sett som et kaldt kalkulatorparti. «Mennesker, ikke milliarder» ble en betegnelse på den nye strategien. I tråd med dette har Høyre lagt bort forslag om generelle kutt i for eksempel sykelønnsordningen. Som en konsekvens er det lite penger igjen til skattelette, men det har vakt begrenset bekymring: Man har ment at det ikke er noe sug etter skattelette i en tid med økende reallønninger. Etter valget i 2009 ga strategien uttelling. Høyre fosset frem, og stabiliserte seg over 25 prosent på meningsmålingene.
Det er denne strategien som nå har fått et skudd for baugen.

 

Ingen entusiasme

Selv om Høyre har gått bort fra større kutt, er det vanskelig for partiet å gjøre ingenting. Noen av de bærende fortellingene Høyre legger frem for velgerne, handler om å ruste Norge for fremtiden, å gjøre velferdsordningene bærekraftige, og å gi mer makt til folk flest. Budsjettforslaget inneholdt dermed mindre justeringer i noen velferdsordninger. To har vekket stor debatt: Endringen i barnetillegget til uføretrygden og endret opptjeningsgrense for sykelønn. Budsjettvirkningene av disse to forslagene var små, totalt noen hundre millioner kroner på årsbasis.

Det meste tyder på at disse endringene, i kombinasjon med den lille reduksjonen i formueskatten, utgjør mye av forklaringen på raset for regjeringspartiene på meningsmålingene. Ingen av utgiftskuttene kom seg helskinnet gjennom Stortinget. Da er fallet i oppslutning en stiv pris å betale.

At regjeringen ikke har lykkes med sin kommunikasjonsstrategi, er utvilsomt. Men et hvert budsjett Høyre legger frem, vil få kritikk for å være usosiale. Problemet er at knapt nok noen andre enn partiets stortingsrepresentanter har møtt budsjettet med entusiasme. Budsjettet har altså fått forutsigbar kritikk, men knapt nok noe støtte. Resultatet har vært en betydelig velgerflukt.

For budsjettet skaper ikke hornmusikk i brystet hos dem som har sansen for Høyres bærende fortellinger. Innstramningene som ble gjort var rett nok i tråd med arbeidslinjen, men rammet bare noen få av oss: De ganske få uføretrygdede som har barn. Det er ikke åpenbart at denne utsatte gruppen ville påvirkes mest av økonomiske insentiver.

Regjeringen har ikke gjort alvor av frasen «det skal lønne seg å jobbe» for de aller fleste av oss: Sykelønnen er fortsatt hundre prosent. Fordi innsparingen følgelig var marginal, og fordi regjeringen også har prioritert egne satsinger som etterutdanning for lærere og samferdsel, var det lite penger til igjen skattelette til folk flest. En stor andel gikk dessuten til formuesskatten.

 

Offensiv, borgerlig politikk

En regjering som hadde funnet ti milliarder til i kutt, kunne gitt lettelser til vanlige lønnsmottagere på rundt 5000 kroner i året. Kanskje hadde den også da tapt noen prosentpoeng på meningsmålingene. Men den ville samtidig hatt flere venner. Og skal man først få massiv kritikk og risikere tapt oppslutning hos velgerne, bør det i alle fall være på saker som faktisk har betydning, og som stemmer med fortellingene partiet selv forteller.

En slik politikk var ikke umiddelbart tilgjengelig: Sykelønnen ble for eksempel i praksis fredet før valget. Skulle man hatt en annen strategi, måtte man begynt å søke støtte for realistiske kutt for flere år siden. Og da hadde Høyre mer enn nok med å få Frp og sentrum til å snakke sammen. Det nærmeste man kan komme i denne stortingsperioden, er antagelig å være mer kritisk til å øse ut penger på egne satsninger, og bruke mer av handlingsrommet til skattelette til folk flest.

Men skal regjeringen oppnå å bli gjenvalgt i 2017, må det formuleres en mer offensiv strategi. Det vil gi kritikk fra noen hold, selvfølgelig. Men den defensive strategien har nå vist seg å skape like mange fiender, og svært få venner. «Mennesker, ikke milliarder» var en strategi som kunne fungere godt i opposisjon, men som har fått store problemer i møtet med maktens korridorer.
---------------------------------------------------------------------

Kommentar.




Administrator
The Otium Post