Abba " The winner takes it all " Investerer ikke i verdiskapning.

Den britiske økonomen John Maynard Keynes fant at forklaringen på den forrige store depresjonen på 1930-tallet var lav etterspørsel. Her fra Bretton Woods-konferansen i juli 1944. Nå kunne verden trengt en økonom av samme kaliber, skriver artikkelforfatteren. Foto: IMF/AFP/NTB Scanpix

Depresjonens sanne ansikt

Krisen kan knyttes til skjevheter i lønnsdannelsen. Vinnerne investerer ikke i verdiskaping, men skaper bobler.

Roger Bjørnstad

Publisert: 22.04.2015 — 21:57 Oppdatert: 23.04.2015 — 13:39

Den rike delen av verden gjennomgår mer dramatiske endringer enn det som synes på overflaten. Det vi ser er alvorlig nok; vedvarende økonomisk depresjon og en dyp jobbkrise. Dramatikken ligger imidlertid mer i hva depresjonen skyldes og i den manglende innsikten og evnen vi har for å       
                               bekjempe den.

Årsaken til utviklingen kan føres tilbake til endringer i lønnsdannelsen. Fordelingen av inntekter mellom kapitaleiere og arbeidere er endret. Den første figuren er hentet fra Thomas Pikettys «Kapitalen i det 21. århundre» og utvidet med tall for Norge. Den viser at lønnstagerne har fått stadig mindre av inntektene som skapes. Kapitaleierne har fått mer. I tillegg er lønnsforskjellene blitt større.

Utviklingen er den samme i Norge. Kapitalinntektene har steget fra 25 prosent på 1970-tallet, til et gjennomsnitt på 29 prosent det siste tiåret. Økningen er omtrent den samme som i USA, Canada, Australia og Japan. I EU har økningen vært enda mer markert.

Den engelske økonomen John M. Keynes fant at forklaringen på den forrige store depresjonen på 1930-tallet var lav etterspørsel. Nå kunne verden trengt en ny økonom av samme kaliber. Keynes’ forklaring er fortsatt relevant, men må påbygges for å ta hensyn til betydningen av lønnsdannelsen, verdipapirmarkeder, kredittetterspørsel og bankenes adferd.

Endringer i inntektsfordelingen har to gjennomgripende konsekvenser:
Etterspørselen rettet mot næringslivet faller. Arbeidsledigheten kan kun holdes nede med stadig lavere renter og gjeldsvekst.

Etterspørselen rettet mot eiendom, aksjer og rentebærende verdipapirer øker. Det skaper bobler og rentene presses nedover.

Kapitaleiernes pengeoverflod presser altså rentene ned. Godt hjulpet av bankenes evne til å øke pengemengden i sirkulasjon tar befolkningen da opp stadig mer gjeld og kan holde økonomien flytende en god stund. Men kun inntil rentenivået når null. Da stiger arbeidsledigheten og depresjonen er et faktum. Slik har vi hatt det siden finanskrisen i 2008.

Hvorfor faller etterspørselen rettet mot næringslivet?

Den britiske filosofen Sir Francis Bacon beskrev i 1625 mekanismen slik: «Penger er som møkk, de har ingen verdi med mindre de spres». Når kapitalinntektsandelen og lønnsforskjellene øker, samles pengene i færre hender. Da vokser etterspørselen etter varer og tjenester saktere, og produksjonsveksten avtar.

Selv om det også er korreksjonsmekanismer, virker utviklingen å være selvforsterkende. Den andre figuren viser at kapitaleierne ikke bruker overskuddene til å investere i ny verdiskaping. Årsaken er – helt korrekt – at de forventer ikke å få solgt produktene. 

I USA og EU har andelen nå falt til under 40 prosent når vi tar bort offentlige investeringer. I Norge har andelen ligget rundt 53 prosent de siste fem årene. Så lav investeringsvilje har ikke tallene vist før.

I stedet plasseres overskuddene i rentebærende verdipapirer. Men da har rentene falt og det letes etter nye plasseringsformer. Det driver opp prisene på allerede produserte investeringsobjekter, som eiendom. Plasseringene gir papirgevinster, men skaper ingen nye verdier. I stedet får vi bobler i en rekke eiendoms- og aktivamarkeder. 

Ved å se disse økonomiske sammenhengene i lys av den skjevere inntektsfordelingen, er årsaken til depresjonen snudd på hodet sammenlignet med hvordan myndighetene forsøker å løse den gjennom lavere renter og kostnadskutt for næringslivet.

Lave renter følger av depresjonen, og kan således ikke løse den. Heller ikke kostnadskutt løser problemet. Det er ikke avkastningen, men etterspørselen som er for lav. Kostnadskutt i form av skatteletter har da liten effekt. Hvis de finansieres med kutt i offentlige utgifter eller kostnadskuttene kommer i form av enda skjevere inntektsfordeling, forsterkes derimot depresjonen.

Løsningen er massive statlige investeringer. Det finnes ikke noe bedre tidspunkt enn nå. Myndighetene kan låne til nullrenter. Offentlig infrastruktur er svært dårlig i mange land. Og det er masse ledig arbeidskraft til å gjøre jobben. Det er kostbart for ett land alene, men mulig gjennom koordinert handling i alle land.

Dessuten må maktbalansen i lønnsdannelsen gjenopprettes. Bare på den måten kan kapitalen oppnå nødvendig avkastning fra verdiskapingen, og ikke fra gjeldsvekst.

Roger Bjørnstad, sjeføkonom i Samfunnsøkonomisk analyse og leder av Senter for lønnsdannelse

--------------------------------------------------

Kommentar:


Meget bra skrevet, med viktige poeng.

Brasil tidligere skapte en ny middelklasse som plutselig fikk råd til kjøkkenmaskiner,TV, 
ja sogar en bruktbil,mens omsetningen steg og steg.

Samme med Kina,hvor fattige kinesere fikk høyere lønninger,og fikk råd til både det ene og det andre av husholdningsvarer og litt luksus. Omsetningen gikk så det suste og nærings-drivende investerte mere av sine midler og tok opp billige lån.

Penger som sådann er ingenting verd,så lenge de ikke investeres i noe og kommer i sirkulasjon.

Investorene sitter på sine penger i usikre nedgangstider,og gjør ingen nye kreative investeringer som kunne ha øket både sysselsetting, vareproduksjonen,samt vare- omsetningen til folk med større kjøpekraft. 

Det omvendte skaper fortsatt nedgang og større arbeidsledighet.

Administrator

THE OTIUM POST