The Otium Post

The Otium Post

28/12/2013

Ubatuba - Sao Paulo is no ´Banana republic´ but Brazil´s Riviera

New year's Eve on the North coast of SP costs four times more than trip to Disney World.

It is also cheaper to charter a yacht in the Caribbean than in the Costa Verde area of Brazil.

Season. Packages of 5 to 10 days hotels range from 1.2 k R R 34.1 thousand; on the beaches, hawkers sell R 10 a can of beer and even to use the bathroom have a restaurant that charges $ 15. A seven-day package in Orlando goes for R 7,630

Spend new year's Eve on the North coast of São Paulo can cost more than an international voyage. Although virtually the entire hotel chain is already booked for the period, there may be last-minute dropouts. The packages of 5 to 10 days vary from R 1.2 thousand, in hostels simplest, R 34.1 thousand in hotels of luxury condos. To have an idea, there are seven-day packages to Madrid for £ 5,180 and five days for Disney by R 7,630.

Although traditionally Caraguatatuba and Ubatuba receive tourists of classes C and D, is in this city where there are the most expensive new year's Eve package. At the hotel that works at the condo Costa Verde, the cheapest package for couples, for a period of five days, goes for R 10.3 thousand. The couple who already prefer to spend ten days at the most luxurious suite, complete with hot tub and private balcony, will have to fork out £ 34, 1 thousand.In Maresias, hawkers offer a beer can for R and R hats 10 50 each 

Tore Christiansen's photo.
Already the DPNY Beach Hotel, located on Praia do Curral, in Ilhabela, has packages ranging from 11.9 k R R 30 thousand for couples. The enterprise was voted best luxury hotel standing in the sand of South America by Condé Nast's Yearbook.

But the city of Ilhabela, used to receive tourists from higher purchasing power, also has guesthouses with most affordable prices. Address Via panoramic, the value goes for R 1.2 mil.

All suites are booked since October. Until 5 January we are without jobs, said owner Afrânio Bandyopadhyay. The place overlooks the sea from where it is possible to see fireworks of Ilhabela and São Sebastião.

Season. The four cities of the North Coast are waiting together between 2.5 million to 3 million tourists during the end of the year and the summer season. Are also starting the season of high prices, lack of parking places and queues in supermarkets, bakeries, banks and gas stations, situations that are already being experienced among locals and tourists in recent weeks. The hotel chain already accounts for 100 of reservations for the new year. The region has about 800 hotels and inns, which can serve up to 56 thousand guests.

Mainly tourists and residents of the North coast have been complaining about prices. The target are the restaurants, bakeries and itinerant merchants, who come to charge up to £ 7 for the can of soda or R 10 for beer. Beachfront establishments are among the more're a rip-off, according to tourists.

In Maresias, São Sebastião, stalls selling hats to R 50. A Sun that, who don't want to bet Dionysus dos Santos, of 56 years. Of course, if the customer gives that choradinha, we lower the price. A group of friends tried to buy beer from an itinerant in Maresias, but withdrew upon learning of price: R 10.

Who need to use a bathroom on the beach of Toque Toque Pequeno, also in São Sebastião, you must prepare the Pocket. Barracuda Restaurant Beach Bar cobra R 15 for people who aren't customers. A plaque at the entrance of the establishment informs about the collection.

Unfortunately the whole summer season prices rise because of the tourists, and those of us who live here, we have to pay the same value. Sueli Andrade, 38 years a resident of Maresias. "When I go to some overnight location, I explain that I'm not a tourist, I live in the city, and it is not fair having to pay double prices."

Translation by Tradukka,but I am sure you can read between the lines.

Tore Christiansen
Costa Verde - Brazil

19/12/2013

Hva har rikdommen gjort med oss?



Hva har rikdommen gjort med oss?

Hva pensjonistene bosatt i utlandet angår,blir vi bare fattigere og fattigere
med det ene skattetrekket etter det andre og kun smuler til dekning av
stigende leveomkostninger. For en skam,tatt i betraktning at vi alle nå
er blitt millionærer!

Våre opptjente pensjoner etter ett langt arbeidsliv i Norge har uten vårt
samtykke blitt investert i oljefondet med enorme avkastninger uten utbetalinger
til oss som investorer,tvert om blir vi skattet av våre investeringer. Her setter
vi nok historie i verdenssammenheng for dårlige investeringer.

Canada,til sammenlikning,utbetaler en årlig avkastning til sine borgere fra
deres statlige oljeinvesteringer.

Regjeringen burde spørre seg selv HVORFOR så mange pensjonister
forlater landet,spesielt minstepensjonistene,som aldri hadde kunne levet
en verdig tilværelse i Norge på den ekstremt lave pensjonen som til- og-
med avkortes ytterligere for de som er så uheldige å være født før
Folketrygdens innførelse i 1967.

LO forlanger også pensjonsforhandlinger:

 2/3 av lønnen

I dag har arbeidstakere vanligvis følgende pensjonssystem:

I bunnen ligger den ordinære pensjonen alle får via Folketrygden. Så har mange
avtalefestet pensjon, den såkalte AFP-pensjonen. På toppen kommer tjenestepensjon,
som bedrifter og ansatte har i ulik grad.

Noen har ytelsesbaserte ordninger, mens det store flertallet i dag har gått over til
innskuddsbaserte ordninger, hvor mange får minimumsstandarden hvor to prosent
av lønnen settes av til tjenestepensjon.

LO ønsker å sikre at alle skal få 2/3 av lønnen i pensjon når de går av ved fylte 67 år
og ønsker å bruke lønnsoppgjøret til å sikre dette i årene fremover.


1. Det er uverdig at vi som ALLE nå er blitt millionærer,skal leve på smuler
fra de rikes bord, et kraftig løft må til for å heve minstepensjonen til
et levelig nivå.

2. Som erstatning for tap av gratis medlemskap i Folketrygden og andre
i Norge tilgjengelige hjelpemidler,burde det ytes et 15% ´Utenlandstillegg´
til delvis dekning av dyre medlemskap i utenlandske helseforsikringer.

3. Kildeskatten på 15% burde avskaffes med øyeblikkelig virkning for alle
pensjonister under skattegrensen,i.e. minstepensjonistene med opptjent
botid i Norge.


Tore Christiansen
Minstepensjonist
Sao Paulo - Brasil


13/12/2013

Skuffende uteblivelse av hjelpen vedr. kildeskatten,lovet av FRP-H

Dette blir en vanskelig kamp fordi Finansdepartementet har tatt kontroll over regjeringen og formulerer alle nye lov vedtak som regjeringen godkjenner uten å mukke da de ikke har noen som helst finanserfaring.  Det skulle leies inn en uavhengig gruppe eller firma som har både sosial og lovkunskaper for å støtte Finanskomiteen.  Av denne grunn har Finansdepartementet fått fritt spillerum i de siste 10 årene og er indoktrinert av AP´s tenkesett. Kanskje alle lovforslag burde gaa runden via Justisdepartementet?

Loven om kildeskatten som bærer H.M. Kongens segl ble i ettertid endret av finansministeren uten referanse til Stortinget. Skattedirektoratet i form av et direktiv av 09.07. 2009 (endret 13.09. 2009) endrer på lovteksten i Ot.pr.p. 20 (2008-2009). Det er Skattedirektoratet som er gitt forvaltnings-ansvar for gjennomføringen av kildeskatten. Såvidt man kan registrere, er det første gang at et direktoratet gis et departementalt forvaltningsansvar i en sak.

De fleste stortingsrepresentantene har liten eller ingen erfaring i arbeidslivet som du
kan se av deres CV tilgjengelig på Stortingets webside,så de blir et lett offer for
byråkratene i Finansdepartementet som har sittet i sine stillinger i årevis med egne, spesielle meninger og metoder.

I denne forbindelse,les ogsaa mitt innlegg 29 nov:

Hva er alternativet ?  Jeg, og mange med meg,mener at denne saken dessverre ikke kan
løses på annen måte enn gjennom rettsapparatet.

Det er meget viktig at ALLE muligheter først er forsøkt i Norge gjennom domsavgjørelse
før man søker om tilgang til rettslig vurdering av The European Court of Human Rights i
Strasbourgh.  Du kan lese ´The treaty of the ECHR´her:

Min egen søknad ble til sist avvist fordi jeg ikke hadde oppnådd noen domsavgjørelser i
Norge,det til tross for en tjukk bunke med faks og postet korrespondanse som viser til all
lovbruddene både i Norge samt i ECHR traktaten, hvor jeg også ber om hjelp da jeg ikke
har midler til å saksøke den Norske Stat.

Vi må på en eller annen måte KOLLEKTIVT ansette og betale for en dyktig skatteadvokat
som kan bringe saken inn for det Norske rettsapparatet for å få en endelig,skriftlig avgjørelse som kan videresendes med vår søknad til ECHR.

Skatteadvokater i Norge:

Skulle ca. 40.000 norske pensjonister bosatt i utlandet saksøke den norske staten for diskriminering av en liten gruppe som fratas sine lovlige opptjente alderdoms levemidler,ville det nok sette det hittil så berømte norske velferdssystemet i vanære rundt om i verden.


Tore Christiansen
Minstepensjonist
Sao Paulo - Brasil







10/12/2013

Endelig bevis paa Finansminister Siv Jensen´s svik av sine løfter.

Saa fikk vi altsaa endelig bevis paa Finansminister Siv Jensen´s svik overfor pensjonistene bosatt i utlandet

   

Uten kommentarer eller forklaringer har hun overlevert all vår korrespondanse til Finans departementets lovrådgiver Johanne Rian til besvarelse. Finansdepartementet forholder seg selvfølgelig til de eksisterende lover og endringer må komme fra Regjeringen,som her fraskriver seg sitt ansvar og kaster oss til ´ulvene´. Alle våre bestrebelser ser ut til å ha vaert til ingen nytte og det blir  ´business as usual!´
                                                       ____________________________

Fra: Rian, Johanne [mailto:Johanne.Rian@fin.dep.no]
Sendt: 10 December 2013 10:32
Til: 'info@noralliansen.org'
Emne: Brev til en tidligere statsråd

Vårt j nr 08/2636

Attn: Oluf A Martins

Vi viser til Noralliansens e-poster datert 18. oktober og  27. november 2013. Henvendelsene er rettet direkte til finansminister Siv Jensen, men de er nå overført til Skattelovavdelingen for besvarelse.

Som vedlegg til e-posten deres er et brev av 18. januar 2012 til Sivilombudsmannen. Vedlagt dette brevet er et brev av 18. januar 2012 til daværende finansminister Sigbjørn Johansen som inneholder to spørsmål som dere ønsker at den nåværende statsråden skal besvare.

Spørsmål 1: Er Finansdepartementet ukjent med Skatteetatens rettsstridige lignings- og forskuddspraksis?

Spørsmålet synes å være knyttet til Noralliansens oppfatning av hvordan de norske emigrasjonsreglene skal forstås. Finansdepartementet er ikke kjent med at skatteetaten praktiserer dette regelverket på en rettstridig måte.

Vi gjør oppmerksom på at en rekke av de problemstillinger som tas opp i det første spørsmålet i  Noralliansens brev, er nylig blitt behandlet i en sak for Oslo tingrett. Dette gjelder særlig anvendelsen av de internrettslige bostedreglene som sådan, samt forholdet mellom disse reglene og skatteavtalenes bostedsregler. Dommen tar også for seg forholdet til EØS-avtalen, Lisboatraktaten og Menneskerettighetskonvensjonen.

Dommen har saksnr 13/077655TVI-OTIR/07 og ble avsagt 29. november 2013.

Spørsmål 2: Har Finansdepartementet gått bort fra egne og fagstatsrådens lovnader og uttalelser fra Stortingets talerstol?

Dette er et spørsmål som Noralliansen har fått svar på tidligere. Vi viser blant annet til brev til Noralliansen av 15. desember 2009 fra finansminister Sigbjørn Johnsen. Spørsmålet har også vært tatt opp av stortingsrepresentant Gjermund Hagesæter i et skriftlig spørsmål til finansministeren. Vi viser til spørsmål nr. 1481 datert 20. august 2009 som ble besvart av Sigbjørn Johnsen 2. september 2009.

Med hilsen

Stig Sollund
ekspedisjonssjef                                                                                                                                                                                                                                                                               Johanne Rian
                                                                                                                                         lovrådgiver

09/12/2013

Mens den nye regjeringen fortsetter plyndringen av pensjonistene bosatt i utlandet.

Mens den nye regjeringen fortsetter plyndringen av pensjonistene bosatt i utlandet,har ´forsvaret´, i en ´catch 22´situasjon, gått i dekning i separate skyttergraver. Hva blir de neste trekk?
 
Ingen fra regjeringens side har besvart eller forsøkt  å rette på den grove,utiltenkte feilen som ble gjort ved ratifiseringen av kildeskatten i 2009 ved å fjerne begrepet ´minstepensjonist´, plutselig ble vi alle ´pensjonister´. Pensjonister under skattegrensen bosatt i utlandet ble automatisk trukket 15% kildeskatt fra 2010 og samtidig fratatt ALLE rettigheter, mens pensjonister i Norge ikke ble trukket for kildeskatten samt beholdt alle sine rettigheter inkludert gratis medlemskap I Folketrygden o.s.v.  Dette KUN fordi den daværende Finansminister Halvorsen da kunne rydde veien til også å innkassere skatt for denne svake,lavtlønnede gruppen ved aa endre begrepet ´minstepensjonist´til ´pensjonist´. Noe så infernalsk!

Argumentene fra Skattevesenet at kildeskatten belastet minstepensjonistene i utlandet skulle kunne stoppe ´uthulingen´ av våre felles goder,faller på sin egen uriktighet. Tvert om,bespares vår pensjonskasse for millioner for hver minstepensjonist som forlater landet. Det rettferdige ville være å bytte ut 15% Kildeskatt med ett 15% Trygdetillegg for utenlandsboende minstepensjonister til delvis dekning av kostbare,private helse forsikringer man må anskaffe seg i utlandet.

Det er siden 2009 sendt hundrevis av brev og emails til Regjeringen, Statsministeren, Finansministeren samt ´bødlene´i Skattevesenet uten tegn til forståelse eller forslag til hjelp for denne lille gruppen av etniske norske pensjonister med full botid i Norge.

Det som ikke fortelles av Skattevesenet er at grunnet AP´s feilslåtte innvandrings politikk over de siste 10 årene, er at størrelsen på utbetalinger av dagpenger,trygd og pensjoner til innvandrere og deres familier bosatt i utlandet har nådd bekymringsfulle hoyder,nettopp i det laveste pensjons nivået som også de etniske ´minstepensjonistene´befinner seg i,og vi blir ALLE tatt over én kam.

Storbritania som startet innvandring lenge før Norge,har nå innsettt også deres egne feil og tar nå grep for å redusere disse skyhøe nye utgiftene. Statsminister Cameron hadde nylig ett innlegg i pressen angående dette.      

Les videre her: 

                                        -------------------------------------------------


«Sverige har fra milleniumsskiftet frem til oktober 2013 bevilget drøyt 1,1 millioner innvandrere oppholdstillatelse.»

Karl-Olov Arntsberg og Gunnar Sundelin er forfatternesom står bak annonsen i DN i går.

«Utenlandsk fødte utgjør 15 prosent av Sveriges befolkning. De opptar 60 prosent av landets trygdestøtte.» «Av de som nå bevilges asyl,beregnes 70% fortsatt å være arbeidsløse etter to år» Dette, og flere punktvise oppramsinger av svensk innvandringsstatistikk, utgjorde helsides annonsen i den svenske avisen Dagens Nyheter søndag, under tittelen  «Hva vet DU om innvandringen og innvandringspolitikken?»
                                        -------------------------------------------------

Uansett trusler fra den Europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbough,blir det HELT nødvendig å opprette et skille her,hvor man differensierer mellom etniske nordmenn  med full opptjent botid i Norge og tilfeldige opphold og arbeidsinnvandrere som ikke en gang har bodd i Norge.

Trekk av 15% kildeskatt bør oppheves UMIDDELBART for alle etnisk norske ´minstepensjonister´ bosatt utenfor Norge og EU som har full opptjent botid i Norge.


Tore Christiansen
Minstepensjonist
Sao Paulo - Brasil

06/12/2013

BRAZIL,THE MOST EXPENSIVE COUNTRY IN THE WORLD!

I dagens FOLHA avis nevnes BRASIL som verdens dyreste land.

 


Most expensive in the world.

Apparently, it's time to welcome the new Brazil as "the world's most expensive" country. Took decades to reach such achievement and, it seems, this time she came to stay. After all, years of hard work allowed the Brazilians to have the pleasure of paying twice for the same car that other mortals pay without much sacrifice.

Currently, to be Brazilian is to have the satisfaction of taking home the most expensive Xbox console in the world. It is able to humble foreigners to say the high price we pay for airline tickets, schools, rentals etc.

To reach this stage, not only a substantive set of economic misconceptions was necessary. It took a lot of ideological blindness to swallow the mantra that our trophy "the most expensive in the world" was achieved exclusively through higher taxes and high labor costs.

No, my friends. Only in a world (such that some liberals live) without countries like France, Germany or Sweden, Brazil had the highest taxes. If we compare ourselves to the U.S., we see that the per capita tax contribution of a Brazilian ($ 4,000) is much smaller than that of an American (U.S. $ 13,550).

In fact, after inventing the enemy, it is easier to hide the real culprit. Our Trophies "the most expensive in the world" should be devoted to these silent struggling economic disasters, these companions of all Brazilian governments: oligopoly and inequality. 

(An oligopoly is a market form in which a market or industry is dominated by a small number of sellers (oligopolists). Oligopolies can result from various forms of collusion which reduce competition and lead to higher costs for consumers.)

This country knows everything about economic inequality. She pretended for a moment that she was reducing control but gave no more than a fingernail, all the fat fingers remaing. Always fought with unequal tax revolution that taxes the rich, radically punishing tax evasion and limiting the big salaries. But in "the world's most expensive" country, the subject is taboo. Thus, a class of millionaires can happily push prices up because they do not have any problem in paying for even your double, since the stores offer VIP parking and sparkling water in the parking lot exit

This rich class of Brazilians will pay ANYTHING for imported luxury items,which,to mak matters worse,have a 100% import tax,which they love to show off to their friends and Brazil at large,as a living proof of their enormous success.
.
Having the new wave of oligopolies is a major contribution of economic engineering.
Lulism: the only leftist governments in the galaxy who contributed massively to the cartelization of all key sectors of the economy. With a policy of assisting the formation of oligopolies via loans from BNDES, the government managed to make big savings for the few businessmen friends.Inside, there is no competition. So for prices in Brazil, the sky is the limit.

All the biggest businesses in Brazil consist of a small group of VERY wealthy businessmen who all know each other personally (a pre-requisite for doing businesss successfully in Brazil) and who meet regularly both professionally as well as for pleasure with their families.

Brazil is NOT for beginners!!


Tore.
Sao Paulo - Brasil

Demokratiet i fare.



DEMOKRATIET I FARE

Flertallet i Stortinget er bastet og bundet opp av Regjeringen og ikke minst Finansdepartementet,men dette var ikke hensikten med vår grunnlov. Opposisjonens utfordring av regjeringen skal holde seg til det konstitusjonelle, skal påpekte svikt i oppfølgingen av stortingsvedtak, brudd på opplysningsplikten og ringeakt for opposisjonen. Det er Stortinget som skal styre Regjeringen og Finansdepartementet,ikke omvendt.

Jeg er meget bekymret over hvor lettvint det er å slette lovverket for regjeringen. Det er gode grunn til at lovverket skal være tungrodd så man får tenke seg grundig om før man foretar endringer. Odelstinget og Lagtinget ble oppløst i 2007. Det er den største endringen i Grunnloven som er gjort i forhold til Stortinget siden 1814. Dette ble gjort for å gi regjeringen frie tøyler til å herse med borgerne som de ville.

Tidligere gjaldt følgende lover for å beskytte borgernes rettigheter:
«Regjeringen kan ikke gripe inn i «borgernes rettsfære» uten hjemmel i formell lov, dvs. lov som er vedtatt av Odelstinget og Lagtinget. At regjeringen ikke kan pålegge enkelt personer plikter eller redusere deres rettigheter uten lovhjemmel følger av legalitetsprinsippet som er en del av forfatningsreglene. Regjeringen kan ikke uten formell lov fatte forvaltningsvedtak som bare gjelder bestemte personer.»

Minstelønnsregelen ble også fjernet fra rettighetene til minstepensjonistene som er bosatt i utlandet,

Loven om kildeskatten som bærer H.M. Kongens segl ble i ettertid endret av finansministeren uten referanse til Stortinget. Skattedirektoratet i form av et direktiv av 09.07. 2009 (endret 13.09. 2009) endrer på lovteksten i Ot.pr.p. 20 (2008-2009). Det er Skattedirektoratet som er gitt forvaltningsansvar for gjennomføringen av kildeskatten. Såvidt man kan registrere, er det første gang at et direktoratet gis et departementalt forvaltningsansvar i en sak.

Dette systemet gjør stortingsrepresentantene til nikkedukker for regjeringen.

Brudd på god forvaltningsskikk i Stortinget fikk faktisk katastrofale følger for Lyng-regjeringen på 60-tallet. Det samme gjaldt Kings Bay saken og regjeringen Gerhardsens som måtte gå på DEN saken, som også hadde visse likheter.

Carsten Five sa  det slik under forrige Regjering:

Ingen makt er lenger i stortingssalen. Siden vi har en rødgrønn flertallsregjering er egentlig Stortinget fratatt all makt. Alle viktige beslutninger er flyttet til regjeringen. Når regjeringen har fattet sin beslutning, er saken avgjort. Stortingets flertall må gjøre som regjeringen vil, uansett hva opposisjonen mener.

Stortinget som skulle være den høyeste folkevalgte myndighet i Norge, er egentlig avsatt nå når vi har den rødgrønne regjeringen.

Det spiller ingen rolle hva stortingsrepresentantene mener. Det er kun regjeringens vilje som teller. Når regjeringen har bestemt seg, må representantene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti stemme slik regjeringen har bestemt. Ellers blir det regjeringskrise. Det vil si at regjeringen sprekker og går i oppløsning.

Hva slags demokrati er egentlig dette? Er Stortinget nesten overflødig? Er det noen grunn til å behandle sakene i Stortinget – når regjeringen allerede har bestemt hva resultatet skal bli?

Det må være utrolig kjedelig å være stortingsrepresentant for et av regjeringspartiene nå. Du får klar beskjed hva du skal mene og hva du skal stemme. Noe eget initiativ er det ingen grunn til å ta, hvis ikke regjeringen – Overhuset – er enig. Stortingets medlemmer har en stilltiende avtale seg imellom om ikke å prosedere hverandre i Riksretten.   Slik er det hele blitt låst.

Litt morsommere er det å sitte i opposisjon. Men hva du mener og stemmer spiller likevel ingen rolle. Det er Regjeringens/Finansdepartementets vilje som blir resultatet uansatt.

-----------------------------------------------------------




Enda verre har det blitt. Nå ligger den endelige ratifiseringsmakten hos skattevesenets skattelovgiver, som overkjører både Regjeringen og Stortinget.

Stortingets kontrollorgan burde etter mitt syn bestå av en gruppe KYNDIGE representanter som kan fungere uavhengig av press fra regjeringen. Denne gruppen må også ha tilgang til en advokat i skattelovrett. ALLE proposisjoner fra finansdepartementet må først gjennomgås av denne gruppen før den sendes til regjeringen for ratifisering. Dagens ordning hvor regjeringsmedlemmer med liten eller ingen erfaring i skattelovrett samt andre vektige elementer i den endelige ratifiseringen skal ha det siste ordet, "henger ikke på greip".

Denne uheldige kulturen som har vokset frem må for alles del opphøre snarest for å gjenvinne den opprinnelige hensikten med vårt demokratiske styresett. Husk, neste gang kan det være ditt PARTI som lider under samme tilstander.



Administrator
THE OTIUM POST








Utslag av forskjellige minimumsskattenivaa i Brasil og Norge

En minstepensjon med full pensjoner har ikke tilstrekkelig til å leve av i Norge,selv om
man har gratis medlemskap i Folketrygden og gratis medisiner,og dessuten ekstra støtte
muligheter fra velferdskontoret med lua i hånden hvis du holder på å fryse ihjel og ikke
kan betale strømregningen.

Det var en av grunnene til at jeg etter å ha giftet meg i Norge med Brasiliansk dame
besluttet å flytte til Brasil i 2003,kalkulert på dagens pensjonsnivå og forutsigbarhet.

Hele 7 år deretter blir min allerede reduserte minstepensjon (grunnet alder) redusert
ytterligere ved igangføringen av 15% kildeskatt som jeg forgjeves har sloss mot i de
siste 4 årene mens pengene forsvinner ved opptak av dyre lån og økende leve
omkostninger.

Ingen ser ut til å ha tatt i betraktning den store forskjellen i minstefradragene mellom
Brasil og Norge,dette kommer OGSå nå til fradrag av min pensjon.
Min minstepensjon skattes i Brasil til 27.5% mens den er 0 i Norge.

Det betyr et totalt skattetrekk på 42.5% fra en MINSTEPENSJON !!
Da sitter vi igjen med NOK 6.600.- å leve av for meg og min kone.

Om de Brasilianske skattemyndighetene i det hele tatt til slutt blir enig i skatteavtalen
med Norge vil det minst ta 2 år.  I mellomtiden må jeg fortsette å ta opp dyre lån for
å dekke de mest nødvendige utgifter.

I følge gjensidig skatteavtale med Brasil så KAN Norge beskatte min
pensjon i Norge.



Article 25 i avtalen er så finurlig formulert at den er vanskelig å forstå, men håper
det betyr at vi gjensidig skal akseptere hverandres minsteskattenivå slik at "a national
shall not in Brazil,be subjected to any taxation or any requirements in connected therewith
which is more burdensome than it would have been in that other state, Norway,under the
same circumstances."

Med andre ord "En minstepensjonist er en minstepensjonist,uansett bostedsland"  Ingen
grunn til at man skulle måtte leve i ei stråhytte og ete bananer fordi man har flyttet til
Brasil. Man skal ha rett til den normale levestandard man hadde i sitt opprinnelige hjemland.













04/12/2013

NAAR MAN TALER TIL EN REGJERING MED DOEVE OERER SOM OGSAA ER BLINDE.




 Det er siden 2009 send uttallige brev og mailer til baade Storting- og Regjerings medlemmer vedr. Kildeskattens oedeleggende virkninger paa pensjonister og minstepensjonister bosatt I utlandet uten aa bli hoert.

Naa staar vi foran en ny runde med ratifiseringen av skatteavtalen mellom Norge og Tyskland som blir gyldig lov i morgen 5 desember. Til tross for loefter fra baade FRP og H har de begge forraadt oss da ratifiseringen ble enstemmig vedtatt uten innvendinger fra noen kant.

Vi har sendt utallige henvendelser til Statsminister Erna Solberg samt Finans minister Siv Jensen uten noen form for svar eller reaksjon til en gruppe paa rundt 40.000 pensjonister i utlandet som i haap om hjelp hadde konsentrert sine stemmer rundt FRP for aa sikre koalisjonen mellom H og FRP. Uten disse stemmene ville de helt sikkert ikke kommet i regjering og vi ville ha faatt en ny 4 aars periode med AP. Jeg betviler sterkt at disse samme stemmene  vil vaere tilgjengelige ved neste valg,saa jubelen vil ikke vare lenge.

Maa si jeg er MEGET skuffet over Siv Jensens mangel paa takknemlighet for disse stemmene som for foerste gang fikk FRP i Regjering.  Hun har det tilsynelatende 'Meget goy' i stolen til den forhenvaerende Finansministern, ja til og med 'ordentlig goy' ,men kan forsikre henne det vil ikke vare lenge....

Jeg takker alle mine venner og pensjonist kolleger rundt om i verden for deres store innsats mot kildeskattens uhyre,spesielt Jakup Skamsar som dessverre doede like foer valgresultatet. Mange andre har maattet gi opp kampen grunnet sin helse og frustrasjon. 

Fortsetter denne bevisste utryddingen av minstepensjonistene i utlandet ved innfoering av ytterliger pensjonsjusteringer grunnet leveomkostninger rundt om i verden,blir mange tvunget til aa reise tomhendte tilbake til Norge for aa la staten ta seg av dem.


                                                             HELT UTROLIG !!

Nok et forraederi overfor velgerne. Dette var en av hennes viktigste saker og i dag stemte hun FOR!


Tore Christiansen
(skuffet) minstepensjonist
Sao Paulo - Brasil

P.S.  Les ogsaa brev fra Erna Solberg kort tid foer valget:

Kjære Tore Christiansen,

Takk for din henvendelse. Du er langt fra den eneste som har kontaktet meg angående kildeskatten, og jeg har forståelse for at den skaper betydelige problemer for mange. Det bør etter min mening være opp til den enkelte borger hvor han og hun ønsker å bo, og det er naturlig at mange pensjonister ønsker å bosette seg i utlandet. Kildeskatten bør ikke være et hinder for å kunne bo hvor man ønsker på sine eldre dager. Høyre påpekte den gangen kildeskatten ble innført at lovforslaget var lite gjennomtenkt, og at selv om skatten betyr lite for statens inntekter betyr den mye for de enkeltpersoner den angår. Da lovforslaget ble behandlet i Stortinget skrev Høyre, sammen med FrP og Venstre, følgende sterke kritikk av regjeringens fremgangsmåte:

”Disse medlemmer finner ikke å kunne ta ansvaret for at skattelover behandles på en slik måte i forhold til et antatt stort antall skattytere, og fremmer forslag om at proposisjonen sendes tilbake til Regjeringen.”

I tiden etter 2009 har vi fått mange eksempler på at loven var for lite gjennomtenkt og at den rammer enkeltpersoner på en måte som er svært uheldig. Derfor har bl.a. Høyres skattepolitiske talsmann, Gunnar Gundersen, tatt opp spørsmål om kildeskatten i Stortinget en rekke ganger. For eksempel vet vi at mange pensjonister i utlandet har slitt med for rigide krav til dokumentasjon på at skatt blir betalt i bostedslandet, og at de har måttet betale skatt også til Norge fordi utenlandske myndigheter har brukt feil skjema. Dette er en praksis Høyre vil endre på. I tillegg har mange pensjonister slitt med at de må betale skatt til begge land i tre år etter utflytting, for deretter å kunne få refundert skatten betalt til Norge senere. Her vil Høyre se på hvordan vi kan redusere belastningen med dobbeltbeskatning. Selv om man får tilbake skatten etter tre år er det en urimelig belastning at minstepensjonister og uføretrygdede skal ta opp lån for å forskuttere skatt. Jeg kan ikke love at Høyre vil fjerne kildeskatten, men vi vil fjerne de urimelige utslagene som er avdekket, og som burde vært oppdaget allerede før loven ble vedtatt.

Jeg ønsker deg lykke til videre.


Med vennlig hilsen


Erna Solberg

THE ECHR SETTING A PRECEDENT IN THE CASE SHCHOKIN v UKRAINE 2009

Dette er et lengre dokument fra en rettssak i The European Court of Human Rights, Strasbourgh fra 2009 som setter en viktig ´precedent´ for en borgers rett til uhindret aa medbringe sin eiendom over landegrensene uten krav eller straff fra myndighetene i borgerens hjemland. Ref. Kildeskatten.

  
Article 34 of the Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms
1.“Every natural or legal person is entitled to the peaceful enjoyment of his possessions. No one shall be deprived of his possessions except in the public interest and subject to the conditions provided for by law and by the general principles of international law.
2.The preceding provisions shall not, however, in any way impair the right of a State to enforce such laws as it deems necessary to control the use of property in accordance with the general interest or to secure the payment of taxes or other contributions or penalties.” 

Punkt 2. sier videre at hvor det er tvetydighet i loven og bestemmelsen kun gjelder for et begrenset antall borgere,skal den lov anvendes som er minst skadelig for borgeren.

Denne rettsavgjoerelsen blir da meget viktig for Norges innfoering av Kildeskatten,da spesielt for minstepensjonistene bosatt i utlandet.
                                 ------------------------

In the case of Shchokin v. Ukraine

The European Court of Human Rights (Fifth Section)sitting as a Chamber composed of:

Peer Lorenzen, President, 
 Karel Jungwiert, 
 Rait Maruste, 
 Mark Villiger, 
 Isabelle Berro-Lefèvre, 
 Mirjana Lazarova Trajkovska, 
 Ganna Yudkivska, judges, 
and Claudia Westerdiek, Section Registrar,

Having delibknut-arild.hareide@stortinget.no erated in private on 21 September 2010,
Delivers the following judgment, which was adopted on that date:

PROCEDURE
1.  The case originated in two applications (nos. 23759/03 and 37943/06) against Ukraine lodged with the Court under Article 34 of the Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms (“the Convention”) by a Ukrainian national, Mr Yuriy Shchokin (“the applicant”), on 17 June 2003 and 6 September 2006 respectively.
2.  The applicant was represented by Mr A. Shumilov, a lawyer practising in Kyiv. The Ukrainian Government (“the Government”) were represented by their Agent, Mr Y. Zaytsev.
3.  The applicant alleged, in particular, that his property rights had been violated by unlawful increases in his income tax liability by the authorities.
4.  On 15 January 2009 the President of the Fifth Section decided to give notice of the applications to the Government. It was also decided to examine the merits of the applications at the same time as their admissibility (Article 29 § 1).

THE FACTS
I.  THE CIRCUMSTANCES OF THE CASE
5.  The applicant was born in 1971 and lives in Kharkiv.
A.  Taxation of the applicant’s income earned in 2001
6.  In March 2002 the applicant submitted to the Oktyabrskyy District Tax Inspectorate of Kharkiv (the “Tax Inspectorate”) his 2001 income tax declaration. The declaration specified the amount of income tax paid by the applicant in 2001 and distinguished, in particular, two types of income: (a)  income earned at the applicant’s principal place of business and (b)  income earned outside his principal place of business.
7.  In respect of the first type of income, the tax had been calculated under the progressive tax-rate rule, as required by Article 7 § 1 of Cabinet of Ministers Decree no. 13-92 “On citizens’ income tax” of 26 December 1992 (the “Income Tax Decree”).
8.  In respect of the second type of income, the tax had been calculated at the fixed 20% rate, as required by Article 7 § 3 of the Income Tax Decree.
9.  On 9 April 2002, on the basis of the applicant’s declaration, the Tax Inspectorate reassessed the amount of income tax due from the applicant and requested him to pay the outstanding balance in the amount of 1,774.61 Ukrainian hryvnias (UAH). The amount payable had been increased as a result of applying the progressive tax rate in respect of the income earned by the applicant outside his principal place of business. The recalculation had been effected in accordance with Instruction no. 12 “On citizens’ income tax” issued by the Principal Tax Inspectorate on 21 April 1993 (“the Instruction”).
10.  On 27 May 2002 the applicant instituted proceedings in the Oktyabrskyy District Court of Kharkiv (the “District Court”) against the Tax Inspectorate, seeking to have the decision of 9 April 2002 invalidated. He claimed, in particular, that the amount of tax payable in respect of his income earned outside his principal place of business should have been determined by reference to the special tax rate laid down in Article 7 § 3 of the Income Tax Decree (having legal force as the law of Parliament) whereas the Tax Inspectorate had recalculated and increased that amount relying on the Instruction. However, the Instruction was a by-law which, according to Article 67 of the Constitution, could not change the applicable tax rates.
11.  On 4 July 2002 the District Court considered the applicant’s claim. It found that the Income Tax Decree envisaged a special tax rate for income earned outside the principal place of business. Despite the Instruction, the Income Tax Decree did not provide for any recalculation of that type of income on the basis of the progressive tax rate. It noted that according to Article 67 of the Constitution the citizens were obliged to pay taxes only in accordance with the procedure established by the laws and not by the by-laws. In conclusion the District Court allowed the applicant’s claim and quashed the decision of 9 April 2002. The Tax Inspectorate appealed.
12.  On 18 December 2002 the Kharkiv Regional Court of Appeal (the “Court of Appeal”) quashed the judgment of 4 July 2002, stating that the Instruction had been validly issued and purported to expand on the relevant provisions of the Income Tax Decree. Accordingly, the Tax Inspectorate had acted lawfully when applying the Instruction.
13.  On 16 April 2003 the Supreme Court upheld the Court of Appeal’s judgment, stating that there had been no irregularities in the application of the law in the case.
B.  Taxation of the applicant’s income earned in 2002
14.  In March 2003 the applicant submitted his 2002 income tax declaration to the Tax Inspectorate. The amount of tax regarding the income the applicant earned outside his principal place of business was calculated on the basis of the fixed tax rate laid down in Article 7 § 3 of the Income Tax Decree.
15.  On 22 April 2003, on the basis of the applicant’s declaration, the Tax Inspectorate reassessed the amount of income tax due from the applicant and requested him to pay the outstanding balance in the amount of UAH 3,378.05. The amount payable had been increased as a result of the application of the progressive tax rate in respect of the income earned by the applicant outside his principal place of business. The recalculation had been effected in accordance with the Instruction.
16.  On 23 July 2003 the applicant instituted proceedings in the District Court against the Tax Inspectorate, seeking to have the decision of 22 April 2003 invalidated. He claimed in particular that the increase in his income tax liability had not been lawful because the Income Tax Decree (having legal force as the law of Parliament) did not envisage the progressive tax rate for the income earned by the applicant outside his principal place of business. In addition, the Instruction, referred to by the tax authorities, was a by-law which, according to Article 67 of the Constitution, could not change the applicable tax rates.
17.  On 20 April 2005 the District Court rejected the applicant’s claim, stating that the amount of tax determined by the Tax Inspectorate had been based on the Instruction and also on Presidential Decree no. 519/94 of 13 September 1994 “On increasing the amount of tax-free monthly income and rates of progressive taxation of citizens’ income” (“the Presidential Decree”).
18.  On 18 May 2005 the applicant appealed against that judgment to the Court of Appeal, alleging that Article 7.3 of the Income Tax Decree should have been applied to the income earned outside the principal place of business.
19.  On 30 June 2005 the Court of Appeal upheld the judgment of 20 April 2005 after finding that the recalculation of the applicant’s income tax had been based specifically on the Presidential Decree.
20.  On 25 July 2005 the applicant appealed in cassation, repeating the arguments he had advanced before the Court of Appeal.
21.  On 19 April 2006, following the applicant’s appeal in cassation, the Higher Administrative Court upheld the judgment of 20 April 2005, noting in particular that the Income Tax Decree provided only one scale of progressive taxation, which therefore had to be applied to all the income of the applicant, and concluded that the recalculation of the tax had been carried out in accordance with the law. The special tax rate provided in Article 7 § 3 of the Income Tax Decree was not mentioned.
C.  Taxation of the applicant’s income earned in 2003
22.  In March 2004 the applicant submitted his 2003 income tax declaration to the Tax Inspectorate. The amount of tax regarding the income of the applicant earned outside his principal place of business was calculated on the basis of the fixed tax rate laid down in Article 7 § 3 of the Income Tax Decree.
23.  On 26 April 2004, on the basis of the applicant’s declaration, the Tax Inspectorate reassessed the amount of income tax due from the applicant and requested him to pay the outstanding balance in the amount of UAH 642.20. The amount payable had been increased as a result of the application of the progressive tax rate in respect of the income earned by the applicant outside his principal place of business. The recalculation had been effected in accordance with the Instruction.
24.  On 10 August 2004 the applicant instituted proceedings in the District Court against the Tax Inspectorate, seeking to have the decision of 22 April 2003 invalidated. He claimed, in particular, that the increase in his income tax liability had not been lawful, because the Income Tax Decree (having legal force as the law of Parliament) did not envisage the progressive tax rate for the income earned by the applicant outside his principal place of business. At the same time the Instruction, referred to by the tax authorities, was a by-law which, according to Article 67 of the Constitution, could not change the applicable tax rates.
25.  On 21 July 2005 the District Court rejected the applicant’s claim, stating that the amount of tax determined by the Tax Inspectorate had been based on the Instruction and also on the Presidential Decree.
26.  On 17 August 2005 the applicant appealed against that judgment to the Court of Appeal, alleging that Article 7.3 of the Income Tax Decree should have been applied to the income earned outside the principal place of business.
27.  On 25 October 2005 the Court of Appeal upheld the judgment of 21 July 2005 after finding that the recalculation of the applicant’s income tax had been based, in particular, on the Presidential Decree and the Income Tax Decree. No reasons were offered for the disregard of the special tax rate fixed in Article 7 § 3 of the Income Tax Decree.
28.  On 9 March 2006, following an appeal in cassation by the applicant, the Higher Administrative Court upheld the judgment of 21 July 2005, noting that the recalculation of the tax had been carried out in accordance with the law.

II.  RELEVANT DOMESTIC LAW AND PRACTICE
A.  Constitution of 20 April 1978 (in force until 28 June 1996)
29.  According to Article 114-5 of the Constitution the President of Ukraine was empowered to issue decrees in the field of economic reforms if the relevant matters were not covered by the laws of Parliament.
B.  Constitution of 28 June 1996
30.  Article 67 of the Constitution provides that everyone is obliged to pay taxes and duties in accordance with the procedure and at the rates established by the laws of Parliament.
C.  The Laws nos. 2796-XII and 2813-XII of 18 and 21 November 1992 empowering of the Cabinet of Ministers to issue Decrees
31.  According to these Laws, during the period between 24 November 1992 and 21 May 1993, the Cabinet of Ministers had legislative powers in certain fields, including the field of taxation. For this purpose, the Cabinet of Ministers was empowered to issue Decrees which had the legal force as the law of Parliament.
D.  The Law “On the procedure for payment of taxpayers’ liabilities to budgets and state funds” of 21 December 2000
32.  Section 4.4.1 of the Law provides that if the norm of the law or another normative legal act issued on the basis of the law, or if the norms of different laws or normative legal acts offer ambiguous or multiple interpretations of the rights and obligations of taxpayers and supervising authorities, the decision taken shall be in favour of the taxpayer.
E.  Cabinet of Ministers Decree no. 13-92 “On citizens’ income tax” of 26 December 1992 (as worded at the material time)
33.  Article 7 § 1 of the Decree laid down a table of progressive taxation rates in respect of income earned at the taxpayer’s principal place of business. The table referred to the concept of an official minimum salary as a basis for the determination of the progressive tax rate applicable in the individual case.
34.  Article 7 § 2 of the Decree provided that the copyright awards, repeatedly paid to the successors, were taxed at the double rates fixed in Article 7 § 1 of the Decree which, however, could not exceed 70 percents.
35.  Article 7 § 3 of the Decree established a fixed 20% tax rate in respect of income earned by the taxpayer outside his or her principal place of business.
36.  Article 23 of the Decree provided that the Principal Tax Inspectorate would issue an instruction on the application of the Decree.
F.  Presidential Decree no. 519/94 “On increasing the amount of tax-free monthly income and rates of progressive taxation of citizens’ income” of 13 September 1994 (in force at the material time)
37.  The Decree introduced a new table of progressive taxation rates in respect of taxpayers’ income. The table referred to the concept of tax-free monthly income as a basis for the determination of the progressive tax rate applicable in the individual case. The Decree specified that the rates of progressive taxation, established in it, had to be applied as of 1 October 1994 in respect of the salaries and the other income of the citizens.
G.  Principal Tax Inspectorate Instruction No. 12 “On citizens’ income tax” of 21 April 1993 (as worded at the material time)
38.  Paragraph 7.1 of the Instruction laid down a table of progressive taxation rates in respect of income earned by a taxpayer at his or her principal place of business.
39.  Paragraph 7.3 provided that the local tax inspectorates were to recalculate income earned outside the principal place of business, according to the table of progressive taxation rates set out in paragraph 7.1 of the Instruction.
H.  Information letter of the State Tax Administration of 20 November 2002
40.  By this letter the State Tax Administration provided official interpretation of certain issues concerning tax legislation. It specified, among other things, that the copyright awards repeatedly paid to the successors were to be taxed in accordance with Article 7 § 2 of the Income Tax Decree.

THE LAW
I.  JOINDER OF THE APPLICATIONS
41.  Pursuant to Rule 42 § 1 of the Rules of Court, the Court decides to join the applications, given their common factual and legal background.
II.  ALLEGED VIOLATION OF ARTICLE 1 OF PROTOCOL NO. 1
42.  The applicant complained of a violation of his property rights, alleging that when the tax authorities recalculated and increased the amount of his income tax, they had not acted in accordance with the law. He relied on Article 1 of Protocol No. 1, which reads as follows:
“Every natural or legal person is entitled to the peaceful enjoyment of his possessions. No one shall be deprived of his possessions except in the public interest and subject to the conditions provided for by law and by the general principles of international law.
The preceding provisions shall not, however, in any way impair the right of a State to enforce such laws as it deems necessary to control the use of property in accordance with the general interest or to secure the payment of taxes or other contributions or penalties.”
A.  Admissibility
43.  The Government did not submit any comments as to the admissibility of the complaint.
44.  The Court notes that this complaint is not manifestly ill-founded within the meaning of Article 35 § 3 of the Convention. It further notes that it is not inadmissible on any other grounds. It must therefore be declared admissible.
B.  Merits
1.  The parties’ submissions
45.  The applicant insisted that the tax authorities had unlawfully increased his income tax liability. He argued that the authorities had disregarded Article 7 § 3 of the Income Tax Decree establishing a special 20% tax rate in respect of the income earned outside the principal place of business. Moreover, when so doing, the authorities relied on the Instruction which, by virtue of Article 67 of the Constitution of 28 June 1996, could not change the applicable rates of tax and the procedures for their payment.
46.  The applicant further contended that the increased tax liability imposed an excessive financial burden on him and could not be considered proportionate for the purposes of Article 1 of Protocol No. 1.
47.  The Government admitted that those measures constituted an interference with the applicant’s property rights. They maintained however that the interference was lawful. In particular, the Instruction had been validly adopted and was foreseeable in its application. In their opinion the Instruction could be viewed as “law” for the purpose of the Convention. Moreover, the application of progressive taxation to all types of the applicant’s income was supported by the Presidential Decree and the Income Tax Decree.
48.  The Government further submitted that those measures were compatible with the proportionality requirement provided by Article 1 of Protocol No. 1 and did not impose an excessive burden on the applicant.
2.  The Court’s assessment
49.  It is not in dispute between the parties that the increase of the applicant’s tax liability by the authorities constituted an interference with his property rights within the meaning of Article 1 of Protocol No. 1. The Court is accordingly called upon to determine whether this interference was justified in accordance with the requirements of that provision.
50.  The first and most important requirement of Article 1 of Protocol No. 1 is that any interference by a public authority with the peaceful enjoyment of possessions should be lawful: the second sentence of the first paragraph authorises a deprivation of possessions only “subject to the conditions provided for by law” and the second paragraph recognises that the States have the right to control the use of property by enforcing “laws”. Moreover, the rule of law, one of the fundamental principles of a democratic society, is inherent in all the Articles of the Convention. It follows that the issue of whether a fair balance has been struck between the demands of the general interest of the community and the requirements of the protection of the individual’s fundamental rights becomes relevant only once it has been established that the interference in question satisfied the requirement of lawfulness and was not arbitrary (see Iatridis v. Greece [GC], no. 31107/96, § 58, ECHR 1999-II).
51.  When speaking of “law”, Article 1 of Protocol No. 1 alludes to the same concept to be found elsewhere in the Convention (see Špaček s.r.o. v. the Czech Republic, no. 26449/95, § 54, 9 November 1999). This concept requires firstly that the measures should have a basis in domestic law. It also refers to the quality of the law in question, requiring that it be accessible to the persons concerned, precise and foreseeable in its application (see Beyeler v. Italy [GC], no. 33202/96, § 109, ECHR 2000-I).
52.  The Court admits that it is primarily for the national authorities to interpret and apply domestic law. However, the Court is required to verify whether the way in which the domestic law is interpreted and applied produces consequences that are consistent with the principles of the Convention, as interpreted in the light of the Court’s case-law (see Scordino v. Italy (no. 1) [GC], no. 36813/97, §§ 190 and 191, ECHR 2006-V).
53.  Turning to the present case, the Court notes that the Income Tax Decree, which had the legal force of the law of Parliament, explicitly established a 20% fixed tax rate for income earned outside a principal place of business. Nevertheless, the tax authorities and the courts ignored that rule and applied a progressive tax rate with respect to that type of income, thereby increasing the applicant’s overall income tax liability. They relied on the Instruction of the Principal Tax Inspectorate as authority to do so. Subsequently, they also relied on the Income Tax Decree and the Presidential Decree.
54.  As long as the domestic courts relied on the Income Tax Decree to justify the increase in the applicant’s income tax liability, the Court fails to comprehend the reasons on which the existence of Article 7 § 3 of that legal act was disregarded. The domestic courts were silent on this issue despite the fact that the applicant raised it in each set of the domestic proceedings. Reference by the courts to the Instruction is not helpful since, by virtue of Article 23 of the Income Tax Decree, the Instruction could deal only with issues of the application of the Income Tax Decree and could not establish any rules conflicting with that legal act.
55.  The Court further notes that the domestic courts also relied on the Presidential Decree which introduced a new table of progressive taxation and was stated to cover any income earned by a citizen. However, none of the paragraphs of Article 7 of the Income Tax Decree had been set aside. The question remained therefore how those legal acts correlated with each other. In this regard the Court notes that the Income Tax Decree had a legal force of the law of Parliament and provided special rules for the taxation of specific types of citizens’ income. It is remarkable that, in contrast to the rates fixed in the Presidential Decree, the tax authorities continued to apply, for example, the special rule of Article 7 § 2 of the Income Tax Decree (see paragraph 40 above). In these circumstances it is unclear why the Presidential Decree had to be understood as prevailing over Article 7 § 3 of the Income Tax Decree.
56.  Even assuming that the interpretation by the domestic authorities was plausible, the Court is not satisfied with the overall state of domestic law, existing at the relevant time, on the matter in question. It notes that the relevant legal acts had been manifestly inconsistent with each other. As a result, the domestic authorities applied, on their own discretion, the opposite approaches as to the correlation of those legal acts. In the Court’s opinion the lack of the required clarity and precision of the domestic law, offering divergent interpretations on such an important fiscal issue, upset the requirement of the “quality of law” under the Convention and did not provide adequate protection against arbitrary interference by the public authorities with the applicant’s property rights.
57.  In this regard the Court cannot overlook the requirement of section 4.4.1 of the Law “On the procedure for payment of taxpayers’ liabilities to budgets and state purpose funds” of 21 December 2000 which provided that if domestic legislation offered ambiguous or multiple interpretations of the rights and obligations of the taxpayers the domestic authorities were obliged to take the approach which was more favourable to the taxpayer. However, in the present case the authorities opted for the less favourable interpretation of the domestic law which resulted in the increase in the applicant’s income tax liability.
58.  The foregoing considerations are sufficient to enable the Court to conclude that the interference with the applicant’s property rights was not lawful for the purpose of Article 1 of Protocol No. 1. It holds for this reason that there has been a violation of that provision.

III.  OTHER ALLEGED VIOLATIONS OF THE CONVENTION
59.  The applicant complained under Article 6 of the Convention that the proceedings in his case had been unfair.
60.  Having considered the applicant’s submissions in the light of all the material in its possession, the Court finds that, in so far as the matters complained of are within its competence (see Ferrazzini v. Italy [GC], no. 44759/98, §§ 29-31, ECHR 2001-VII), they do not disclose any appearance of a violation of the rights and freedoms set out in the Convention.
61.  It follows that this part of the application must be declared inadmissible pursuant to Article 35 §§ 3 and 4 of the Convention.

IV.  APPLICATION OF ARTICLE 41 OF THE CONVENTION
62.  Article 41 of the Convention provides:
“If the Court finds that there has been a violation of the Convention or the Protocols thereto, and if the internal law of the High Contracting Party concerned allows only partial reparation to be made, the Court shall, if necessary, afford just satisfaction to the injured party.”
A.  Damage
63.  The applicant claimed 20,000 euros (EUR) in respect of non-pecuniary damage.
64.  The Government considered that this claim was unsubstantiated.
65.  The Court considers that the applicant suffered non-pecuniary damage which cannot be compensated by the mere finding of a violation of his Convention right. Making its assessment on an equitable basis, the Court awards the applicant the sum of EUR 1,200 in respect of non-pecuniary damage.
B.  Costs and expenses
66.  The applicant also claimed UAH 80,000 or EUR 8,000 for the costs and expenses incurred before the Court.
67.  The Government contested those amounts.
68.  According to the Court’s case-law, an applicant is entitled to the reimbursement of costs and expenses only in so far as it has been shown that these have been actually and necessarily incurred and are reasonable as to quantum. In the present case, regard being had to the information in its possession, the Court awards EUR 1,500 in respect of costs and expenses.
C.  Default interest
69.  The Court considers it appropriate that the default interest should be based on the marginal lending rate of the European Central Bank, to which should be added three percentage points.


FOR THESE REASONS, THE COURT UNANIMOUSLY:

1. Decides to join the applications;

2.  Declares the complaint under Article 1 of Protocol No. 1 admissible and the remainder of the applications inadmissible;

3.  Holds that there has been a violation of Article 1 of Protocol No. 1;

4.  Holds

(a)  that the respondent State is to pay the applicant, within three months of the date on which the judgment becomes final in accordance with Article 44 § 2 of the Convention, EUR 1,200 (one thousand two hundred euros) in respect of non-pecuniary damage and EUR 1,500 (one thousand and five hundred euros) in respect of costs and expenses, plus any tax that may be chargeable to the applicant, to be converted into the national currency of the respondent State at the rate applicable on the date of settlement;

(b)  that from the expiry of the above-mentioned three months until settlement simple interest shall be payable on the above amount at a rate equal to the marginal lending rate of the European Central Bank during the default period plus three percentage points;
5.  Dismisses the remainder of the applicant’s claim for just satisfaction.

Done in English, and notified in writing on 14 October 2010, pursuant to Rule 77 §§ 2 and 3 of the Rules of Court.

Claudia Westerdiek Peer Lorenzen 
Registrar President

SHCHOKIN v. UKRAINE JUDGMENT






FINANSDEPARTEMENTETS ULOVLIGE DOKUMENTASJONSKRAV

Finansdepartementets dokumentasjonskrav  for kildeskatt i Brasil er ulovlig. 


Finansministerens krav om ytterligere bekreftelse på gyldigheten av skatteavtalen mellom Brasil og Norge,signert av begge land i 1980/1 som ikke omhandler kildeskatten, synes temmelig overflødig og er ikke et hverv en pensjonist skulle påta seg. Finansministerens forlangene om et 'Certificate of Residence' fra skatte myndighetene som i tillegg også skal bekrefte denne ikke-reforhandlede skatteavtalen mellom Norge og Brasil,er et umulig forlangende hvor en liten gruppe ´minstepensjonister´ pålegges forvaltnings-plikt som strider i mot Norsk lov.

 

Her er en Hoyesterettsavgjoerelse i saken mellom rederiet Stolt-Nilsen og Finansdepartementet re dokumentasjonskrav

 Høyesteretts dom: 

Høyesterett tar utgangspunkt i at det avgjørende er om det foreligger tilstrekkelige faktiske opplysninger til å kunne legge til grunn at skattyter har skattemessig bosted i Storbritannia. Dette vil bero på hvilket krav til dokumentasjon som må oppstilles. Det reises også spørsmål om hvilke faktiske opplysninger som kan trekkes inn ved domstolskontrollen av ligningsvedtaket.

Høyesterett legger til grunn at det etter ligningsloven § 4-1 er skattyters plikt å klargjøre det faktiske grunnlaget for ligningen. I tillegg til opplysningene som skattyter legger frem i selvangivelsen, kan ligningsmyndighetene etter ligningsloven § 4-8 oppfordre den skattepliktige ”til å gi opplysninger om nærmere angitte økonomiske og andre forhold av betydning for kontrollen eller vurderingen av hans skatteplikt,…”. På bakgrunn av forarbeidene til ligningsloven § 4-8 mener Høyesterett at det er tale om en sannsynliggjøring av faktum, det vil si at det er det faktum som er mest sannsynlig, som skal legges til grunn.


Staten hevdet at skattyter for å sannsynliggjøre at han hadde skattemessig bosted i Storbritannia, skulle ha fremlagt en erklæring fra britiske skattemyndigheter som bekreftet at han ble ansett som bosatt i Storbritannia i henhold til artikkel 4 nr. 1, samt britisk selvangivelse og britisk skatteoppgjør.


Høyesterett vurderer først kravet om at skattyter skulle fremlegge en erklæring fra britiske skattemyndigheter som bekreftet at han ble ansett som bosatt i Storbritannia i henhold til artikkel 4 nr. 1. Høyesterett vurderer den fremlagte erklæringen av 4. september 2007 opp mot kravene som fulgte av Lignings-ABC 2005 side 1173 og mener at erklæringen tilfredsstiller disse kravene. Høyesterett legger ikke vekt på at erklæringen viser til en samlet periode fra 17. april 2002 til 4. september 2007 og ikke spesifikt til inntektsåret 2005. Det blir heller ikke tillagt vekt at det er tatt et forbehold i erklæringen (”to the best of their knowledge”). Høyesterett oppfatter dette mer som en frase enn et reelt forbehold.


Høyesterett går videre til å vurdere om erklæringen fra britiske myndigheter kan tas i betraktning ved domstolskontrollen, selv om erklæringen ikke forelå ved ligningsvedtaket for inntektsåret 2005. Høyesterett mener at skattyter er berettiget til å påberope erklæringen ved domstolsbehandlingen – dels med henvisning til at klagebehandlingen for et tidligere inntektsår hadde tatt så lang tid at det var forståelig at han reiste søksmål fremfor å klage, og dels med henvisning til et tilbud fra statens side om fortsatt ligningsbehandling til tross for søksmålet. Høyesterett mener dessuten at skattyter ikke kan klandres for at han ikke fremla slik erklæring forut for ligningsvedtaket, all den tid ligningen ble fastsatt allerede tre dager etter at varslet ble sendt.


Høyesterett vurderer deretter om staten var berettiget til å kreve kopi av skattyters britiske selvangivelse og endelige skatteoppgjør for den perioden som tilsvarte det norske inntektsåret 2005, for å kunne legge til grunn at skattyter var bosatt i Storbritannia etter skatteavtalen. Høyesterett kommer til at skattemyndighetene ikke var berettiget til å stille et slikt krav for å fastlegge om skattyter har skattemessig bosted i Storbritannia. Høyesterett uttaler at norske skattemyndigheter kan ha behov for å gjennomgå skattyters britiske selvangivelse og skatteoppgjør for å avklare om det foreligger subsidiær beskatningsrett for Norge etter skatteavtalens artikkel 33, dersom skattyter anses for å være bosatt i Storbritannia etter skatteavtalen, men at dette behovet ikke er til stede når skattemyndighetene skal fastslå hvor skattyter er bosatt etter skatteavtalen.


Høyesteretts syn er at skattyter ”ved fremleggelsen av erklæringen av 4. september 2007 fra britiske skattemyndigheter, i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort at han hadde skattemessig bosted i Storbritannia for ligningsåret 2005. Dette må i alle fall være klart når erklæringen sees i sammenheng med de øvrige opplysninger i saken, særlig opplysningen som framgår av skjema P86 sammenholdt med interne britiske regler for hva som skal til for at det foreligger alminnelig skatteplikt til Storbritannia.” 

Ligningskontorets vedtak for inntektsåret 2005 ble opphevet.


                                                                      ------------------- 

Jeg mottok et "DECLARAÇAO DE RESIDENCIA NO EXTERIOR" ved ankomst til Brasil i 2003 som som har min naavaerende  addresse,og er gyldig til jeg flytter.
Videre dokumentasjon skulle ikke vaere  noedvendig da jeg ogsaa har sendt tilbake Leveattesten hvert aar,attestert med to signaturer.

,

 

,