Mangel på gjennomføringsmot.

Tankevekkende uttdrag fra artikkel i Aftenposten nylig:

Mangel på gjennomføringsmot 
Gjørv-kommisjonen har stilt en samfunnsdiagnose uten tvil og nåde: Det myndige mennesket blir mindre, myndighetene større. Men myndighetene er i forvirring og preget av Kafka-ånd. Her er få med gjennomføringsmot, mot til å være et handlende ett-tall når det kreves. Ansvar er klippet opp og drysset ned som konfetti i kontor og tåke. Det er tryggere å overføre ansvaret til et anonymt apparat.

Den svenske lyrikeren Tomas Tranströmer sier:«En hjälm som bärs av ingen har tagit makten.» Den modige kritikk er mer nødvendig enn noen gang, fordi makten sminker seg med kommunikasjons rådgivere og designerord.

Thomas Kingo skriver i en salme: 
Hva er det vel alt som verden så listig har sminket og malt? Det er bare skygger og drivende sky. Det er bare bobler som brister på ny. Det er bare gynge-is, svik og fortred forfengelighet, forfengelighet. Den modige, kritiske tenkningen ser bak sminken og lytter bak forfengelighetens fyrverkeri. Den forfølger kalde spor bak forførelsen, speider etter nakne keisere i livet og samfunnet. Makthaverne maler og sminker virkeligheten i himmelgrått og kongeblått. De pakker landet inn i bomull og verden inn i sukkerspinn. Bare med dristige tanker kan vi kle av makten pynt og masker og skape ny virkelighet. 

Mangelen på modige stemmer er epidemisk på stortinget, akademiet, i kunsten og mediene. Ikke det at vi mangler ord. Her er gigabytes og megatonn nok. Ord i munnen, ord på papiret, ord i elektronskyen – likevel lever vi i «Det stumme landet». Fordi flommen av ord er av fløyel, forsiktige ord for å skjule makt, kamuflere konflikt, fremme kommers, pynte på undertrykkelse.

Går ikke i oss selv 
Norge er blitt et feigt land. Mest avslørende er at vi mangler mot til å ta et oppgjør med vår egen rasisme. Selv etter 22. juli, Anders Behring Breiviks udåd, som ikke oppsto i et politisk tomrom, selv etter 16. oktober 2013 da Fremskrittspartiet, som har sådd fremmedfrykt i 40 år entret statsrådssalen, våger ikke den norske folkesjelen å gå i seg selv. Når høyt renommerte internasjonale publikasjoner som The Economist og The Observer sender bekymringsmelding om Fremmedfryktpartiets innvandring i den norske regjering, da kaller Norge det et omdømmeproblem og setter kommunikasjonsrådgivere, verbale smykkedesignere på saken, i stedet for å rope: Rød alarm!

Astrid Lindgren ber oss vandre med freidig mot i Brødrene Løvehjerte. Dere husker Karl og Jonathan som i Nangijala leder kampen mot den onde Tengil og dragen Katlas ild. De kommer i stor fare. Motet er i ferd med å svikte. Jonathan ildner til videre kamp for det gode: «For ellers er jeg ikke noe menneske, men bare en liten lort, sa Jonathan».