Den nye Siv Jensen etter landsmøtet?

Siv Jensen er blitt ny. Nå er hun rolig, velformulert, dempet og nesten saklig. Men er det Nye Jensen FrP vil ha, spør John O. Egeland?

Dagbladet-Publisert den 3. mai 2014, kl. 12:20 av John Olav Egeland

Det er ingen mangel på politiske ambisjoner i Fremskrittspartiet. Der er handlekraft blitt ideologi, skriver John O. Egeland.

 Siv Jensen er blitt ny. Nå er hun rolig, velformulert, dempet og nesten saklig. Men er det Nye Jensen FrP vil ha, spør John O. Egeland. 

 Som taler har Siv Jensen alltid vært energisk og klar. Ofte bitende ironisk, alltid med store doser patos og besk indignasjon på andres vegne. I sine taler til landsmøtene har partilederen vært trofast mot noen politiske grunntemaer. Hun snakker alltid om enkeltmenneskets og FrPs kamp mot systemet og staten. Hun tilbyr identifisering ved å skille tydelig mellom verdige mennesker og fienden (som ofte er islam). Frihet, handlekraft, omsorg og respekt er ord som går igjen. Folk flest omfatter både den lille mann og kaksene i næringslivet. Nesten alltid har Jensen trukket fram enkeltmennesker og enkeltskjebner i et David mot Goliat-perspektiv. Siv Jensen er historieforteller. Fremføringen har ofte vært rå og upolert. 

I går var det en ny Siv Jensen som sto på talerstolen.  
Det var regjeringens finansminister som talte til landsmøtet på Gardermoen. En ansvarlig politiker som nå kjenner maktens begrensninger. Selvsagt var det krasse angrep på LO og Arbeiderpartiet. De to parhestene har nå overtatt rollen som det fiendtlige systemet alle frihetselskende mennesker må hate. Med sju statsråder fra FrP er det derimot vanskelig å hetse staten og det egentlige «systemet». Samtidig fastholder Siv Jensen at FrP skal gjøre noe mer enn enn å skifte tapet i sine departementer. Det er selve grunnmuren som skal skiftes ut. Staten skal spille på lag med enkeltmennesket og familien, dvs. de to verdibærerne i fremskrittsideologien.

Siv Jensens oppgave var å rettferdiggjøre og forgylle regjeringsprosjektet og samarbeidet med Høyre og mellompartiene Venstre og KrF. Derfor trakk hun fram en rekke eksempler på hvordan regjeringen endrer Norge slik at det betyr noe for vanlige folk. Nøkternt bedømt var det hun viste fram mer tapet enn ny grunnmur. Et sentralt punkt i talen var et endret system for bompengefinansiering, et åpent sår i FrP. Partilederen var etterpå meget sparsom med enkelthetene, men det synes som om det er staten som i framtida skal betale finanskostnadene for nye veier. Det er gunstig for bilistene, men betyr også at de som ikke kjører bil heretter må betale bompenger over skatteseddelen.
  
Denne type kompromisser og tilpasninger har tradisjonelt ingen høy stjerne blant de tillitsvalgte i FrP. De vil helst ha budskap med brusende blod og hissig ild. Det fikk de ikke fra Nye Jensen. Riktignok ble hun underveis i talen belønnet med et tjuetall klappsalver, men de lød slappere og mer forbeholdent enn på tidligere landsmøter. Det var bare da Siv Jensen berømmet Carl I. Hagens innsats, at hun fremkalte trampeklapp. Ellers var mottakelsen mer høflig enn heftig. Forøvrig var det påfallende at partner Høyre knapt ble omtalt.

Landsmøtet kommer ganske sikkert til å holde masken. Indre motsetninger skal bli lagt i ro. Bak ligger likevel et traume: Redselen for at partiet går i SV-fella, dvs. blir utslettet av regjeringssamarbeidets krav til kompromisser og indre lojalitet. Det er en gal problemstilling. Det finnes ingen felle, bare urealistiske forventninger. Som fløypartier har SV og FrP det til felles at politikken bygger på et alt for høyt forventningsnivå. Disse partiene vil mer enn det tyngdekraften i norsk politikk vil tillate. Den kraften styres av et politisk sentrum som spenner fra et pragmatisk Høyre til Arbeiderpartiets kjernevelgere.

Fløypartiene kan bare oppnå resultater i samspill med forvalterne av tyngdekraften i norsk politikk. De spiller vals, ikke rock and roll.   Det representerer et reelt dilemma for et systemkritisk parti som FrP. Partiet har vokst til en betydelig maktfaktor i norsk politikk på grunnlag av radikale og krevende løfter. Høvles denne populismen ned til borgerlig ansvarlighet, blir FrP bare et vanlig høyreparti. Da vil den folkelige basisen raskt fordampe. I dag er FrP i en merkelig dobbeltrolle: Et parti som alltid har bekjempet staten, er blitt staten. Det siste systemkritiske partiet styrer systemet. Det er ikke lett å ha to tanker i hodet når de utelukker hverandre.
  
Den kortsiktige prognosen er likevel ikke så gal. Fram til neste statsbudsjett vil Siv Jensen, FrP og regjeringen ha arbeidsro. Prioriteringene i budsjettet må ha noen feite fingeravtrykk fra FrP for å temme de utålmodige i partiet. Det vet Siv Jensen meget godt. Utålmodighet er partiets viktigste kapital, men også partilederens største utfordring.