Uformelt Stortingsmøte 12 mai re. våre utenlandsboende pensjonister

Ryktene sier at det ikke var mye som skjedde på dette møtet hvor forholdene til de utenlandsboende pensjonistene ble utførlig belyst,ikke minst av bloggen The Otium Post som jeg ser av statistikkrapporten ble flittig besøkt den 12 og 13 mai ,90% fra Norge.


Det skulle således ikke lenger være noen tvil om forholdene som hersker og det gjenstår nå å see hva regjeringen er villige til å gjøre med det ved neste Stortingsmøte.


Helt spesielt er de fortvilede forholdene rundt minstepensjonistene som håper på likestiling med minstepensjonistene bosatt i Norge som ikke betaler 15% kildeskatt og har fritt medlemskap i Folketrygden til dekning av deres økende helseutgifter.


Vårt forslag er, bort med kildeskatten samt innføring av et ´utenlands helsetillegg´ på 15% av 2 x grunnbeløpet til delvis dekning av store utgifter til private helseforsikringer og medisiner.


Mvh

Tore Christiansen
Minstepensjonist
Sao Paulo - Brasil 

---------------------------------------------------------------

Mottok i dag følgende oppsummering fra en deltaker i møtet 12 mai:   (16 mai)

En reduksjon av kildeskatten i løpet av regjeringsperioden ligger inne i regjeringsplattformen som er utgått av Høyre og Fremskrittspartiet.

Departementet jobber nå med utkast til statsbudsjettet for 2015. Dette legges frem for stortinget i oktober.

Hva som blir prioritert på neste års statsbudsjett får vi alle altså vite først i oktober.

Du kan selv holde deg orientert på www.regjeringen.no

Den nye Siv Jensen etter landsmøtet?

Siv Jensen er blitt ny. Nå er hun rolig, velformulert, dempet og nesten saklig. Men er det Nye Jensen FrP vil ha, spør John O. Egeland?

Dagbladet-Publisert den 3. mai 2014, kl. 12:20 av John Olav Egeland

Det er ingen mangel på politiske ambisjoner i Fremskrittspartiet. Der er handlekraft blitt ideologi, skriver John O. Egeland.

 Siv Jensen er blitt ny. Nå er hun rolig, velformulert, dempet og nesten saklig. Men er det Nye Jensen FrP vil ha, spør John O. Egeland. 

 Som taler har Siv Jensen alltid vært energisk og klar. Ofte bitende ironisk, alltid med store doser patos og besk indignasjon på andres vegne. I sine taler til landsmøtene har partilederen vært trofast mot noen politiske grunntemaer. Hun snakker alltid om enkeltmenneskets og FrPs kamp mot systemet og staten. Hun tilbyr identifisering ved å skille tydelig mellom verdige mennesker og fienden (som ofte er islam). Frihet, handlekraft, omsorg og respekt er ord som går igjen. Folk flest omfatter både den lille mann og kaksene i næringslivet. Nesten alltid har Jensen trukket fram enkeltmennesker og enkeltskjebner i et David mot Goliat-perspektiv. Siv Jensen er historieforteller. Fremføringen har ofte vært rå og upolert. 

I går var det en ny Siv Jensen som sto på talerstolen.  
Det var regjeringens finansminister som talte til landsmøtet på Gardermoen. En ansvarlig politiker som nå kjenner maktens begrensninger. Selvsagt var det krasse angrep på LO og Arbeiderpartiet. De to parhestene har nå overtatt rollen som det fiendtlige systemet alle frihetselskende mennesker må hate. Med sju statsråder fra FrP er det derimot vanskelig å hetse staten og det egentlige «systemet». Samtidig fastholder Siv Jensen at FrP skal gjøre noe mer enn enn å skifte tapet i sine departementer. Det er selve grunnmuren som skal skiftes ut. Staten skal spille på lag med enkeltmennesket og familien, dvs. de to verdibærerne i fremskrittsideologien.

Siv Jensens oppgave var å rettferdiggjøre og forgylle regjeringsprosjektet og samarbeidet med Høyre og mellompartiene Venstre og KrF. Derfor trakk hun fram en rekke eksempler på hvordan regjeringen endrer Norge slik at det betyr noe for vanlige folk. Nøkternt bedømt var det hun viste fram mer tapet enn ny grunnmur. Et sentralt punkt i talen var et endret system for bompengefinansiering, et åpent sår i FrP. Partilederen var etterpå meget sparsom med enkelthetene, men det synes som om det er staten som i framtida skal betale finanskostnadene for nye veier. Det er gunstig for bilistene, men betyr også at de som ikke kjører bil heretter må betale bompenger over skatteseddelen.
  
Denne type kompromisser og tilpasninger har tradisjonelt ingen høy stjerne blant de tillitsvalgte i FrP. De vil helst ha budskap med brusende blod og hissig ild. Det fikk de ikke fra Nye Jensen. Riktignok ble hun underveis i talen belønnet med et tjuetall klappsalver, men de lød slappere og mer forbeholdent enn på tidligere landsmøter. Det var bare da Siv Jensen berømmet Carl I. Hagens innsats, at hun fremkalte trampeklapp. Ellers var mottakelsen mer høflig enn heftig. Forøvrig var det påfallende at partner Høyre knapt ble omtalt.

Landsmøtet kommer ganske sikkert til å holde masken. Indre motsetninger skal bli lagt i ro. Bak ligger likevel et traume: Redselen for at partiet går i SV-fella, dvs. blir utslettet av regjeringssamarbeidets krav til kompromisser og indre lojalitet. Det er en gal problemstilling. Det finnes ingen felle, bare urealistiske forventninger. Som fløypartier har SV og FrP det til felles at politikken bygger på et alt for høyt forventningsnivå. Disse partiene vil mer enn det tyngdekraften i norsk politikk vil tillate. Den kraften styres av et politisk sentrum som spenner fra et pragmatisk Høyre til Arbeiderpartiets kjernevelgere.

Fløypartiene kan bare oppnå resultater i samspill med forvalterne av tyngdekraften i norsk politikk. De spiller vals, ikke rock and roll.   Det representerer et reelt dilemma for et systemkritisk parti som FrP. Partiet har vokst til en betydelig maktfaktor i norsk politikk på grunnlag av radikale og krevende løfter. Høvles denne populismen ned til borgerlig ansvarlighet, blir FrP bare et vanlig høyreparti. Da vil den folkelige basisen raskt fordampe. I dag er FrP i en merkelig dobbeltrolle: Et parti som alltid har bekjempet staten, er blitt staten. Det siste systemkritiske partiet styrer systemet. Det er ikke lett å ha to tanker i hodet når de utelukker hverandre.
  
Den kortsiktige prognosen er likevel ikke så gal. Fram til neste statsbudsjett vil Siv Jensen, FrP og regjeringen ha arbeidsro. Prioriteringene i budsjettet må ha noen feite fingeravtrykk fra FrP for å temme de utålmodige i partiet. Det vet Siv Jensen meget godt. Utålmodighet er partiets viktigste kapital, men også partilederens største utfordring.

   

SLIK ER DET VI HUSKER DEG SIV!!

Fremskrittspartiets landsmoete

Ja,slik er det vi husker deg Siv, ikke smilende og fornøyd i godstolen.

Hadde det bare vært samme futt i deg når du henvender deg til de andre partiene!

Og,ikke minst til dine undersåttere i Finansdepartementet.

 

Vi håper fortsatt på gjenskapingen av vår gamle Siv som snakket 

rett fra levra og MENTE DET HUN SA!

 

Krenkelser av menneskerettigheter i Norge

N.B.  Dette er en artikkel skrevet av Marius Reikerås for et par år siden,men er like aktuell i dag også for våre erfaringer i kommunikasjon med regjeringen.  Norges status i FN har blitt flyttet ned ett hakk til ´B´status grunned gjentagne og vedvarende brudd på menneskeretten.

 

Av Marius Reikerås

Å engasjere seg i menneskeretter er det er det eneste som nytter i rettsstaten Norge, som krenker menneskerettene til tusenvis av andre mennesker.

 

Innsikt i menneskerettighetsproblemene

Jeg er blitt bedt av flere om å komme med noen generelle innspill i forhold til det området jeg jobber med: menneskerettigheter i praksis. Det gjør jeg hermed gjennom denne artikkelen.

I alt for lang tid har det norske folk passivt akseptert at samfunnet styres av en rettspolitikk som daglig krenker menneskerettighetene. Mange tusen nordmenn vet hva norske myndigheter urettmessig kan gjøre med et menneskeliv. På menneskerettighetenes område vil jeg påstå at det er et særdeles lavt kunnskapsnivå i Norge. Det gjelder ikke bare i privat og offentlig virksomhet, men også hos domstolene.

Norske myndigheter liker å skryte av hvor flinke vi er til å forkynne læren om menneskerettighetene rundt om i verden. Men det er langt mellom liv og lære. Bruken av ordet menneskerettigheter er etter min mening i ferd med å vannes ut. Brukes det i tide og utide, mister det noe av verdien i seg. Husk at menneskerettigheter er en fellesbetegnelse for regelverk som skal beskytte mot offentlige maktovergrep.

Politikerne må se at det har konsekvenser når menneskerettighetene er tatt inn i lovverket. Men det gjør de dessverre ikke. Når kunnskapsnivået er så lavt som det er, betyr det at overgrep forekommer i langt større grad enn det folk er klar over. Men de som er blitt utsatt for overgrep, og det er etter hvert ganske mange av oss, kjenner på kroppen den smerten det er å måtte leve med de respektive krenkelser.

I løpet av de år som jeg har jobbet med menneskerettigheter, lærer en at reglene er til for at de skal komme til nytte og ikke bare se fine ut på papiret. De skal være praktiske og effektive, og ikke illusoriske og teoretiske, slik det fremkommer i mange dommer fra EMD. Dette er tilnærmingen i Europa. I Norge derimot, er situasjonen en annen. Her har man en langt mer teoretisk tilnærming til problemene.

 

Lavt kunnskapsnivå i Norge

Det er et faktum at Norge har et relativt beskjedent antall klager mot seg i Strasbourg. Min klare oppfatning er at det lave antallet klager sier mer om det lave kunnskapsnivået enn om menneskerettighetssituasjonen i Norge. Kunnskapsmangelen er et generelt problem og gjør seg gjeldende både hos myndigheter, dommere og praktiserende jurister.

Det er krevende å skaffe seg tilstrekkelig kompetanse om menneskerettighetene, men det er helt avgjørende å øke kompetansen på dette feltet. En skal huske på at menneskerettighetene er de grunnleggende garantiene mot at det begås overgrep mot enkeltpersoner.

I Norge er vårt rettspolitiske fundament bygget opp slik at vi er villige til å gi mye makt til offentlige myndigheter. De personer som er satt til å håndheve makten har ofte lite praktisk kunnskap om menneskerettighetene; men selv om overgrep foregår, får det ingen konsekvenser for den offentlige tjenestemann eller kvinne. Kanskje skyldes det at vi er et lite land hvor alle stoler på hverandre og tror at alt offentlige myndigheter gjør er vel og bra. Konsekvensene av å varsle om krenkelser i Norge er så livsødeleggende at det må ropes et kraftig varsku. Det har jeg selv fått merke på kroppen. I virkeligheten skaper den tilsynelatende tryggheten en livsfarlig situasjon. Å gå til kamp mot byråkratiet kan være svært farlig og ødelegge for deg selv. Tar du opp negative forhold med makteliten kan ditt liv slik du kjente det før være over.

Å bli utsatt for krenkelser, er selvsagt klart ulovlig. Likevel skjer det uhindret, mens samfunnet i stedet burde ha gjort en stor innsats for å belyse dette og stoppe det. Derfor er det på tide at lovgivere, jurister, dommere, fagforeninger, arbeidstakere og ikke minst presse, blir oppmerksom på hvor omfattende og alvorlig dette problemet er. Katastrofale tap. Lovbeskyttelsen har ikke funnet veien inn i rettslokalene. Grove overgrep og lovbrudd tillates av dommere som vegrer seg i å gå inn i komplekse problemstillinger på menneskerettighetens område. Det skjer fordi mange jurister og dommere fortsatt har liten kunnskap om disse rettsreglene som er gitt forrang for norsk lov. Dette ødelegger liv og helse.

 

Hva er løsningen?

Løsningene er mange, men krever politisk vilje og prioritering. Det mangler i dag læremidler. Menneskerettigheter er først og fremst ledernes ansvar, og de må ha kunnskap om menneskerettighetsloven og hva som er forbudt å gjøre mot individer. Hovedansvaret ligger hos politikerne. Politikerne må se at det har konsekvenser når menneskerettighetene er tatt inn i lovverket vårt på et overordnet nivå, jf. menneskerettighetsloven av 1999.

Det er på tide at politikerne våre også tar ansvar for mennesker som utsettes for menneskerettighetsbrudd i Norge. Jeg ønsker meg en norsk menneskerettighetskommisjon En slik kommisjon kunne informere publikum og offentlige myndigheter om de grenser menneskerettighetene setter for bruk av offentlig makt. Den bør også kunne gi rådgivning og enkel veiledning om menneskerettigheter, noe som er et sterkt ønske i Strasbourg. Maktmisbruk finnes i alle land. Det spesielle med Norge er at vi i så liten grad problematiserer det og heller prøver å benekte og bortforklare det.

Mange vil kjenne seg igjen i møtet med byråkratiet. Det er som å møte en vegg, hvor frustrasjonene bare bygger seg opp.Mange grupper ville hatt en sterk sak hvis de hadde klaget til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Problemet er bare at det norske rettssystem har knekket mange individer på veien frem til en konvensjonsklage.

Menge mennesker er fortvilet over det de har opplevd i møtet med norsk byråkrati og domstoler. De føler at livet er i ferd med å bli ødelagt og den byråkratiske holdningen til enkeltindividet bare forsterker følelsen av å bli utsatt for offentlige overgrep.
Det som beskrives, er arroganse og ufølsomhet og lang tid i nedverdigende situasjoner og mangel på folk som lytter og prøver å forstå deres smerte.

De som trenger støtte og håp, opplever isteden å bli krenket og ydmyket. Situasjonen er dramatisk. Det sitter tusenvis av mennesker i dette landet, som opplever smerte og fortvilelse over et system der man føler seg fullstendig overkjørt.

For disse menneskene blir politiske festtaler å regne som et ytterligere overgrep mot menneskeverdet. Psykiatrien er et av mange eksempler hvor det syndes i stor grad mot menneskerettighetene. Barnevernet, et annet. Eldreomsorgen også. Folk som med god grunn ønsker å vite om deres menneskerettigheter er blitt krenket, må få et sted å henvende seg hvor det de beskriver tas på alvor og på saklig grunnlag vurderes opp mot internasjonale standarder.

Om forfatter

 Marius Reikerås

Marius Reikerås er jurist. Har jobbet mye med menneskerettighetspørsmål, og selv fått føle skjulte makteliters vrede på kroppen etter å ha fulgt opp og drevet frem 'Dykkersaken', som mange innen 'etablisementet' og makteliten hadde stor økonomisk fordel av ikke ble kjørt opp og frem, avdekket ulovlig virksomhet innen Tilsynsrådet for Advokatvirksomhet som har pågått gjennom tiår etter tiår, etc.

Les ogsaa: FIN ser skattebetalerne som sine fiender: